Kampen mot voldtekten!

I morgen er dagen. Dagen mange har ventet på, ikke bare jeg..   I morgen er det rattsaken som står for tur. Til nå har jeg holdt meg ganske rolig. Den siste uken har vært tøff, det skal jeg ikke lyve om. Jeg har ikke hatt matlyst og vært drit dårlig egentlig. Liggi med feber opp til 40 grader og hatt det jævlig, rett og slett. Jeg har gått ned fem kilo denne uka! det er igrunn ganske masse..  Men så fort dagen i morgen er over kan jeg puste lettet ut og senke skuldrene mine. Da kan jeg begynne å legge ting bak meg.  

Livet er litt som en bok, kapittel for kapittel. Inneldingen på boka mi har kanskje vært en tøff start og har ikke vært enkel å følge med på og forstå. Det er som om noen med dysleksi har skrevet det, om du forstår ?  Men jeg har bestemt meg for at min bok skal ha en fin slutt, en happy ending! Og fra i morgen er jeg den som skriver, jeg er den som bestemmer hvordan sidene skal utforme seg. Sidene kommer fra i morgen av til bli fylt med latter, glede, kjærlighet og masse gode minner. Dere skal få bli kjent med en "ny" Lise-Lotte, jeg skal nemlig bli den jeg var før. Før alt det vonde. Jeg skal komme meg tilbake til den sprudlene, glade jenta som alltid smilte og var stocka på livet! Det er den jenta jeg er!

Går morgendagen galt og det ikke skjer noe mer, så javel. Jeg har kjempet en evig lang kamp, møtt en hel masse motgang og gått i de tyngste oppoverbakkene.. Men hei! Det er i motbakke det går oppover, right ?  Jeg har gjort alt jeg kan, og kjempet til siste slutt! Jeg er stolt av meg selv, det er det jeg er.  

Kryss fingrene deres, hei på meg, tenk på meg! I morgen skal jeg vise hvem som sjefen, han som ødla livet mitt skal ikke få gleden av å se meg som en ussel liten dritt. Jeg skal stå der som den beste kvinne i verden, tale for alle oss jenter som har vært gjennom den samme kampen!  
Vi står sammen, vi er sterke!

Vil også takke alle som stiller opp i morgen:  Tuva, Eirin, Marte, Tuula, Kristine, Fredrik og Victoria! + hele min familie. Dere er utrolige!  Og en stooor takk til alle som støtter meg og gir meg gode og oppmuntrene ord. Det betyr utrolig mye.  HEI på meg i morgen!  

Jeg skal ta han

 

Trykk her om du vil se eller vite litt mer om glåmdal tinghus!

Spiseforstyrrelser

Jeg vil ta opp et viktig tema som jeg tror rammer mange der ute .. 
innlegget er litt langt, men jeg håper du tar deg tid til å lese!

Spiseforstyrrelser er noe mange jenter og også gutter sliter med. Og det er ikke så rart, i en slik kroppsfiksert verden vi lever i idag. Men jeg blir sjokkert når det finnes sider på nettet hvor man får tips til "hvordan bli en anorektiker" 
Så tenker jeg på alle de jentene som har en drøm om å bli modell, for de er det mange av ..  Jeg søker på "modell catwalk" på google, og dette kommer opp :



hva slags syk verden er det vi lever i ?!


Man bør kanskje ikke være altfor personlig på en blogg, men her skriver jeg om meg, min hverdag og alt som betyr noe for meg. Så jeg kan like så greit være helt ærlig i samme slengen.

Jeg har hatt spiseforstyrrelser, og sliter i en viss grad med det fortsatt.. Jeg har nå hatt det i 6-7 år. Ja, fryktelig tidlig å få det.. Mobbing er noe helt forferdelig, som drar med seg alvorlige konsekvenser.
Og til alle dere der ute som leser dette, om dere virkelig vil slanke dere, så er ikke anoreksi løsningen!
Det er et helvette å slite med, og man ødelegger kroppen sin av det. Jeg ble innlagt første gang for noen år siden, da hadde jeg ikke spist på en uke, og drukket minimalt. Kroppen min var inntørket, og jeg var alvorlig dårlig. Når jeg kom til Elverum, skulle de sette intravenøst på meg, men det gikk ikke fordi alt i kroppen hadde krympet sammen og de fikk ikke tilgang til blodårene mine. Den gangen veide jeg 23 kilo!  Jeg var like høy som det jeg er nå, altså 156.  Tiden på sykehuset var en helt jævlig opplevelse.. og du vil virkelig ikke gjennom det samme!

Historiene er mange og lange om hvordan tiden med spiseforstyrrelser har vært...  
Men kort oppsummert har det for meg vært om å ha kontroll. For jeg har vært gjennom ting som har styrt hele livet mitt, uten at jeg kunne gjøre noe. Ingenting har jeg fått bestemme selv. Et klart eksempel på det er voldtekten jeg var igjennom. Så for meg har det handlet om å ha kontroll, for vekta var noe jeg kunne styre selv!
Det startet med å gå på vekta, så skulle jeg bare ned littegrann.. Det gikk veldig fint det, og der sto jeg med den beste seiers-følelsen noen gang! Endelig kunne jeg ha kontroll.  Så skulle jeg bare ned litt til, og litt til ..  En helt syk vond-sirkel.  Men en dag..?  gikk det opp for meg at jeg hadde et stort problem. Uansett hvor mye jeg gikk ned, så jeg lik ut for meg selv i speilet. Jeg gråt ofte når jeg så på meg selv, og jeg hadde store problemer med svimmelhet, vondt i hodet, konsentrasjonsproblemer osv..  Jeg hadde jo null næring i kroppen! 
 


Jeg snakket med en psykolog om dette, og de tok tak i det veldig fort..  Jeg har nå gått til masse behandling og jeg føler jeg begynner å komme meg ut av det. Men jeg har fortsatt dager som er tunge, hvor jeg føler meg som en hval.. jeg føler meg stygg og ting er virkelig ikke greit. Heldigvis har jeg en utrolig støttende familie som er veldig obs og tar vare på meg. Jeg er redd for å få tilbake fall, det er dessverre mange som får det. For det er en vanskelig situasjon å komme seg helt ut av. 

Så jenter, og gutter! Jeg vil bare si det at hvis du selv kjenner deg igjen, eller har en mistanke om at venner/kjente kan slite med spiseforstyrrelser. Ta tak i det, før det går for langt!  Det er utrolig viktig. Så lenge man er sunn så spiller det ingen rolle hvordan man ser ut.  Og jeg er nå veldig for den her :



 Håper du tok deg tid til å lese, og vær så snill... ta dette temaet seriøst
 

Oppdatering!

Hei alle sammen! Nå er det kjempe lenge siden jeg har skrevet...  
Det har skjedd sååå masse siden sist! 

Det ble til at jeg sluttet på skolen og fikk litt hjemmeundervisning.. Jeg hadde det veldig tøft disse månedene, men jeg sto i alle fag og klarte å gjennomføre eksamen. Og gjett hva! Jeg kom inn på første valget mitt på vgs, Elektro på Skedsmo.  

Så nå har jeg flyttet og bor for meg selv i en leilighet på Vormsund. Jeg synes det er uendelig deilig å ha kommet meg bort fra odalen! Og i dag er det tredje dagen på Skedsmo, og jeg liker meg kjempe godt! Går ikke et sekund uten at jeg ler av ett eller annet. Og jeg gleder meg til å gå på skolen! Det er helt ubegripelig :D

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av leiligheten min, så dere får se hvor fint jeg har fått det! Kan prøve å få det til i morgen :)  Har også tenkt til å lage et innlegg om hvordan sommerferien har vært, men må bare få igjen bildene mine som ligger på en harddisk i Odalen!

Som dere ser da, så har jeg det mye bedre nå!  Skal prøve å oppdatere litt oftere nå som ferien er over. Og om to helger skal jeg forrsten til Langedrag med dixi, gleder meg masse!


Akkurat nå sitter jeg på bussen hjem fra Oslo.. Har sovi 5-6 timer siden fredag, så nå gleder jeg meg til å komme hjem og krype under dyna! Holdt på å svime av i sta, siden jeg har fått så lite søvn..  drit ukult :s

Men det var litt oppdateringer! Kommer mer så fort som mulig :)
Slenger med et bilde fra i sommer sålenge...   Her er jeg i tyrkia og tar tattoo!
Hatt en sinnsykt kul sommer :)



 Nattinatt småfolk!  Oppdatering i morgen! :)   Og ny header..  hahaha

Min historie; Om voldtekten

Jeg har lenge hatt lyst til og tenkt på å skrive dette innlegget. Og jeg har nå bestemt meg for å skrive det. Jeg har snakket med mamma om dette, og jeg har prøvd å forberede meg best mulig på alle kommentarer som kan komme. 

Jeg har alltid vært slik at, voldtekt, det er noe man leser om i media og hører om på tv.
Det skjer aldri meg. Inntil en dag i sommerferien 2009. Det forandret meg helt som person, både psykisk og fysisk. Før var jeg masse ute med venner,  jeg likte å være alene ( spesielt og ha hele huset for meg selv. )  Dette er gleder som ble revet fra meg. Jeg tør ikke lenge å være ute på kvelden, jeg tør nesten ikke å gå alene. Mørkt eller ei. Vennekretsen min krympet drastisk, nå har jeg kun de aller nærmeste jeg vet jeg kan stole på. Å være hjemme alene klarer jeg, men dørene må være låst og jeg er alltid på vakt. Det er så utrolig mye som har forandret seg, men det kan jeg heller komme tilbake senere.

Min historie begynner en sen kveld i slutten av sommerferien 2009. Jeg ble bedt til en jeg trodde var en god venn av meg på filmkveld, filmkvelden endte med ei jente som fikk ødelagt hele sitt liv. Uansett hvor mye jeg skrek, var han mer dominerende. Uansett hvor mye jeg strittet imot, var han sterkere. Uansett hvor mye jeg gråt, stoppet han ikke. Jeg ble holdt fast og slått, jeg fikk ikke gjort noe mer. Resten er bare et dust vondt minne. 
Jeg trodde det skulle gå bra å skrive dette, siden jeg har fått så mye hjelp. Men tårene triller. Dette forandret alt. Og jeg tenker så masse på alle dere andre som er sammen med meg om dette. Ingen fortjener det, selv kan jeg si at heller ikke jeg fortjente det. Det ødelegger så mye, og gjør så vondt. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne få alle minnene fjernet, men jeg vet det kommer til å være med meg så lenge jeg lever. Hver dag tenker jeg på det. Selvom mye har bedret seg, får jeg fremdeles ikke sove før langt på natt. Og når jeg først sovner, har jeg mareritt om det. Så er jeg våken igjen, og det er det samme på nytt. Det sliter meg ut så mye, det er ingen måte og forklare det ordentlig på. Og jeg skal være så ærlig at, innimellom har jeg bare lyst til at alt skal ta slutt, å ta den lette og feige veien. Men jeg er jo så fornuftig at jeg ikke kommer til å gjøre det, men tanken har slått meg, opptil flere ganger.
Mange kan tenke at det er synd på de som har blitt utsatt for en voldtekt, og alt rundt det. Men ingen kan forstå før man har opplevd det selv. 

Grunnen til at jeg vil fortelle dere min historie, er først og fremst at jeg vil forandret synet folk har på meg. Jeg vil ikke lenger fremstå som den jenta som alltid smiler og har det bra. For slik er det ikke. Jeg bor i ei lita bygd, og har vært utsatt for utrolig mye rykter. Jeg er den jenta som har liggi rundt, og vært laus, i følge veldig mange her i bygda. Men det er ingen som sitter med sannheten, foruten om meg. Og når det ble slengt i trynet mitt at jeg var laus som hadde ligget med denne gutten(voldtektsmannen), ingen forstår hvordan det såret meg og ikke minst gjorde meg sint. Kanskje folk rundt omkring for et litt annet syn på alt, når sannheten kommer fram.
Ting er ikke alltid slik det ser ut som.

En annen viktig grunn til at jeg vil dele min historie om voldtekten, er det at flere må bli tøffere. Jeg forsøkte en gang like etter voldtekten og fortelle det til noen "venninner", og jeg ble møtt med latter. Den dagen bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle fortelle dette til noen. Men et halvt år etter, klarte jeg ikke lenger å holde dette for meg selv. Og jeg er så utrolig glad for at det ikke tok lengre tid! Mamma og pappa fikk meg til å anmelde det, og det vil jeg at dere også skal gjøre! Altfor mange voldtektsforbrytere  går ute i det fri, og dette er ikke riktig. Jeg oppfordrer dere til å anmelde det, helst med en gang. Da er bevisene mye sterkere, og det er lettere at voldtektsforbryteren blir tatt. Jeg sitter med masse informasjon når det gjelder det å anmelde, om noen skulle lure på det. Men jeg kan si det at det er 1 og et halvt år siden jeg anmeldte det, og saken er fortsatt under behandling. Det er en forferdelig tøff periode, men jeg vet med meg selv at uansett hvordan det går, så har jeg kjempet!

Noe annet jeg også vil ta med her, er misbruken av ordet voldtekt. Overalt i media og i hverdagen blir det misbrukt. Dette er mitt ord! Det ordet vi voldtektsofre har for å beskrive hva som har skjedd med oss, er at vi har blitt voldtatt. Bak dette ordet, ligger det så mye. Så slutt og bruk det som et dagligdagsord. For det første så begynner jeg å tenke på voldtekten med en gang jeg hører ordet, og det gjør meg rett og slett sint at dere misbruker det på den måten dere gjør. Selv mine venner bruker dette ordet altfor ofte. Og det er veldig sårende.


Så når alt dette er fortalt, så vil jeg dele denne siden med dere.



Hvis dere trykker  > her <, så kommer dere direkte til siden. Dixi er et ressurssenter for voldtektsofre. Det er for både jenter og gutter. På dixi har alle de ansatte vært utsatt for en voldtekt, så de forstår på en helt annen måte enn en vanlig psykolog. Selv går jeg hit, og nå til tirsdag 29. mars begynner jeg i gruppesamtale med andre som har vært utsatt for det samme. På denne måten kan vi både hjelpe og støtte opp hverandre. Jeg er spent på hvordan det kommer til å være, men jeg gleder meg.

Tillegg tross for dette, og mye annet i livet mitt ( som jeg helt sikkert, kommer til å dele med dere )  Så prøver jeg å løfte hodet og se det beste i hver dag. Jeg er kjempe heldig som har hele familien min som støtter meg i denne vanskelige perioden. Uten dere .. Nei, det vet jeg ikke helt. Dere er best!

SKRUR DU OG?

Jeg er tilbake i sofaen, syk og svak, men ikke dårlig bak. gudskjelov for det!  Morgen kaffen er inntatt med nydelige pepperkaker, hurra for tidlig jul. For noen dager siden, fant jeg ut at fetteren min har blogg.. Jeg leste gjennom alle innleggene og fant noe morsomt og interessant. Akkurat det med å "skru på lyset" Og jeg må si meg enig med et smil om munnen, jeg skrur heller ikke på lyset. Og ikke slår jeg på det heller. Jeg dasker det, akkurat som Anders!  Og i skrivende stund blir jeg liggende å tenke på alt mulig annet. Som å skru på vannet, i springen liksom. Den kan jeg forstå, for de gamle kranene var til å skru på. Men for meg blir det mest logisk å si "dra på vannet". eller dra det opp? Dette ble komplisert. Man sier jo også "skru på tv'en". For min del så trykker jeg den, eller .. toucher den på et vis. Det er jo et mønster her.. skru på lyset,skru på vannet,skru på tv'en,skru på musikk .. 

Så egentlig er spørsmålet, var alt til å skru på før i tiden?
Nå ble det plutselig veldig rart å si; skru på ...

pictures2

-Love,Lise

SMULDREKAKE

Denne kaken er helt fantastisk! Både på den ene og den andre måten ..  
Den er kjempe enkel og smaker helt nydelig!

Alt du trenger, er :  2-3 epler, 125g sukker, 125g smør og 125g mel

OPPSKRIFT:
1) Du tar en helt enkel ildfast form, som du smører med smør.
2) Kle hele bunnen med epler. (eple-skiver, for de som ikke skjønte det)
3) Kna sammen smør,sukker og mel. Og "strø" dette over eplene.
4) Sett de inn i ovnen på 225 grader, i 20-25 minutter.


Dette klarer alle!  Og er en super reddning hvis du får uventet besøk :)


365x250


Mmmm ... nå skal jeg kose meg! 

BABYLYKKE

Tante Lise-Lotte ...  det låter merkelig, på en fin måte.
Søsteren min fikk ei lita jente i natt, og i sta var jeg og besøkte dem!

2baby

Meg og Samira ..  *stolt tante*  hihii :)

1baby

5baby

Jeg må bare smile jeg!  Hun er så skjønn :')

6baby
Mamma(Silje),pappa(Aziz) og lille Samira :)


Fikk jo da sommer ferie i dag, noe som er veldig herlig!

Slenger inn et siste bilde bare 
3baby


Herligt ♥

JORDBÆRPIKEN

I dag ville jeg egentlig ut i den fine sola, men når ikke magen fungerer som den skal og jeg blir slapp i hele kroppen, fungerer ikke det .. Så da har man vært inne og kost seg med jordbær ♥   
Tok en del bilder idag, i det jeg kom hjem fra skolen osv... ! :)   Ble litt solvær da.

dsc00614
dsc00640
Flere bilder kommer i morgen, for nå skal jeg legge meg til å sove. Vil være opplagt til engelsk tentamen!  Øsnk meg lykke til forresten. Kryss fingre og ben for meg :)

Blogges, alle søte små

IT'S A BEAUTIFUL DAY

maskepic
Dagen er vakker,vakker,vakker!  Og jeg har kost meg med bilder♥
dobblee33

Imorn skal jeg i konfirmasjon, så nå skal jeg prøve kjolen jeg tror jeg skal ha på meg!

Blogges, alle søte små
Les mer i arkivet » Mars 2012 » Februar 2012 » August 2011
hits